Gled dere, fotoapparatet virker igjen, og jeg kan i dag by på ferske bilder fra New York! En kjapp melding til Canons helpdesk i USA ga en løsning på problemet i løpet av mindre enn femten minutter (!). Jeg sendte også melding til Canon i Norge, men har ennå ikke – nå to døgn senere – hørt noe ... De skal få vite hva man kan si om servicenivået deres.

I dag har jeg tatt toget (Amtrak) fra Boston til New York. Faktisk en ganske overraskende opplevelse i positiv forstand. Rundt New York er det nemlig helt allminnelig. Det var bare såvidt man kunne merke at vi var på vei inn i en av verdens største metropoler. Toget gikk øst mot kysten – krysset sjøen, og kom plutselig inn fra sør, fra den andre siden av byen i forhold til Boston. New York var passert nesten uten at man lot seg merke av det. Kort sagt; områdene rundt New York virker frodige, fornuftig planlagt -- og rimelig vennlige som bosteder betraktet.

La meg få legge til at New York nå synes å være inne i en god periode (skal man tro propagandaen), ettersom borgermester Ruolph Giuliano (som nå har sittet i tre år) har fått ned kriminaliteten, styrket skolevesenet etc. I tur og orden står nå pampene i de mektige fagforeningene frem i avisene og støtter hans kandidatur for nye fire år. Det er så du kan lukte Corleone lang vei. Samtidig meldte NBC i dag at fattigdommen blant svarte og spanskettede brer om seg ... Media ligger på og virkeligheten er mangesidig.

Hvordan står det til med de tre TV-nettverkene i USA? Det er altså slik organisert at overalt i dette digre landet kan du ta inn lokale versjoner (laget av såkalte affiliates) av tre TV-kanaler; NBC, CBS og ABC. En del av programsettingen er felles, men mest er det lokale nyheter presentert av stedlige verter. Reklamen er stort sett den samme overalt.

Det mest slående er hvor like stasjonene er når det gjelder å komponere sendingene sine. Inntil det kjedsommelige. Du kan når som helst være sikker på at hvis det sitter to mennesker og presentrerer krimnyheter på den ene kanalen, så er det akkurat likt på de andre. Innimellom kommer vær og sport – klin likt på alle kanaler, og «that's it». De kommersielle kanalene resirkulerer også saker i en slik grad at du ikke kan unngå å få den sammen nyheten presentert minst to ganger i løpet av den tiden du ser på tv. Og amerikanerne ser visstnok mye mer på denne boksen enn oss. At de ikke kjeder seg til døde ... Men la det også være sagt at alle som opptrer på skjermen er drivende profesjonelle: kjappe, småvittige og avslappet.

Følelser
Resten av døgnet, utenom prime time (som er lang), er fyllt av såpeoperaer og shows av ulike slag, som enten handler om konkurranser med et krav tll kunnskap som nærmer seg T-banenivå, eller om å hanke inn en eller annen kjendis og fritte ut noe tøv. Untaket er Oprah Winfrey og hennes åndsfrender – det finnes programmer som er lagt opp som nær-autentiske rettsaker – som skal vekke harme og medfølelse. Amerikanerne har lært å bruke TV-mediet som det det er; en følelsesvekker. De går rett inn i privatsfæren og viser frem uten blygsel hvor merkverdig mang en amerikaner velger å innrette livet sitt – og de nøler ikke med å moralisere og knekke ofrene med velmente råd.

Fristed
Eneste fristed fra dette homogeniserte fellesrommet er Public Broadcasting Service og for radioens vedkommende National Public Radio, som i stedet for å sende reklame enten bruker tiden på å trygle og be om penger fra seerne/lytterne eller forklare hvilke fond og stiftelser som har finansiert siste sending. Programmene deres er er preget av «budskap» og «mening», og holder høy kvalitet – som NRK på sitt beste. Formatet er også befriende, man kan oppleve å få et tema utlagt i opptil en halv time eller mer.

Hva reklameres det for? Biler, mat, forsikringsordninger -- være seg helse, pensjon eller ulykke; billigere telefon ved å skifte teleselskap, og -- internett («without even having a computer ...»). Stort sett slipper vi hårsjamporeklamen. Soap er ut.

Le!
Hvordan kan man oppsummere den amerikansk medievirkeligheten? Jeg vil låne et utsagn fra professor William Boon, som under seminaret om kreativitet på IABC-konferansen i LA postulerte følgende livsmotto som en nyttig strategi for å overleve i dagens USA: «Le av deg selv, ellers må vi gjøre det for deg».

-- tom :-)