Hallo!
Fra denne jumbojet'en går det selvfølgelig an å ringe rett hjem med satellittelefon. Men det er dyrt, så det får holde å sitte i elleve tusen fots høyde og skrive på PCen – og ta bilder av Grønlandsisen ut av flyvinduet, for å legge det inn på websiden et halvminutt senere.
Akkurat nå er vi godt inne over det amerikanske kontinentet, over De store sjøene. Det er merkverdig å fly – med alle instruksjoner om sikkerhet, mat og underholdning innspilt på en videopresentasjon som summer over hodet, kan man godt tenke seg at turen går til Mars eller deromkring. Flyvertinnene mangler bare å få på seg tettsittende plastdrakter!
Vel – nåtiden trenger seg på. En fyr på raden like foran holdt på å ryke i slagsmål med besetningen fordi han ikke fikk mer gratis vin. De mente han hadde fått nok, og hadde nok rett i det.
Vindussetet mitt (som for meg er omtrent det viktigste ved hele flyturen), viste seg å være klemt inn i hjørnet bak to nokså «velvoksne» amerikanske pensjonister, og KLM-maskinen er gammel (minst 20-30 år), så det er svært smale seter. Etter å ha stukket kniver og gafler opp i fjeset på hverandre under plastmiddagen (den kan godt brukes som den er på Mars-ferdene), har jeg flyktet ut i kabinen, til midten av rommet, hvor jeg har tre luftige plasser for meg selv. Det er ikke så værst, likevel!
Akkurat nå kom informasjonstavlen på videoskjermene i gang igjen. Den er koblet direkte til cockpitens navigasjonssystemer og viser bl.a. nøyaktig posisjon på kartet, hastighet, høyde og temperaturen utenfor (minus 60 grader ...). Klokken hjemme er halv elleve på kvelden, mens Los Angelesianerne såvidt er ferdig med lunsjen.
Det skal bli utrolig spennende å komme frem. Hvordan ser denne underholdningsmetropolen ut? Hvordan er menneskene? Slipskledde og på full fart oppover i adokatbyrået sitt alle mann? Og jentene ser vel ut som Pamela Anderson?
I morgen er heldigvis «fri». Vel, jeg må få hentet leiebilen på flyplassen og prøve å finne veien tilbake igjen til hotellet – og til konferansesenteret. Så må det bli en liten sightseeingtur, sånn helt rolig og forsiktig. Mon tro hva jeg skal velge, Venice Beach eller Hollywood? Problemer er til for å overdrives.
Neste morgen!
Klokken er fem på morgenen, men jeg er lys våken! Ute er det fremdeles mørkt, men man kan merke at byen såvidt rører på seg. Da er vi gang. Det mørke bildet til høyre er tatt i grålysningen lørdag 7. juni og viser hotellet med en flik av svømmebassenget i front. Rommet jeg har fått er meget motellpreget og enkelt, men det har absolutt at jeg trenger og er rent og fint – og romslig. Tipper amerikanerne liker å ha litt plass.
Dusjen er neste og så ut i smogen!
Klapp og klem, til familie og kjente, fortsettelse følger!
-- tom :-) (ved godt mot og i rute (skulle bare mangle))
Over Grønnlandsisen
Gammel jumbojet
Santa Monica Blvd., hvor motellet kan skimtes til venstre (Travelodge).
En eller annen severdighet like ved hotellet.
Klokken fem om morgenen høres suset fra de første bilene langt borte.
Pamela var ikke der.